Kopiene av Frihetsgudinnen

Paris, Las Vegas, Tokyo, Visnes — og de mange hundre små kopiene i amerikanske småbyer.

Frihetsgudinnen er trolig verdens mest kopierte skulptur. Hun står i franske parker, på amerikanske rådhusplasser, utenfor kasinoer i Nevada og på et jorde på Karmøy. Noen kopier er nøyaktige avstøpninger, andre er frihåndstolkninger i plast.

Her er de kopiene som faktisk betyr noe — og hvorfor de finnes.

Kopiene i Frankrike

Frankrike er statuens fødeland, og det merkes. Den mest kjente franske kopien står på Île aux Cygnes i Seinen i Paris, avduket 4. juli 1889 som en gave fra det amerikanske miljøet i byen til markeringen av hundreårsjubileet for den franske revolusjonen. Den er i kvart skala — 11,5 meter høy — og bærer en tavle med to datoer i stedet for én: 4. juli 1776 og 14. juli 1789.

Paris har flere enn denne. Antallet varierer med hvordan man teller — de fleste oversikter lander på seks eller sju — og inkluderer blant annet en versjon knyttet til Luxembourghagen og modeller i museumssamlinger. Vi går gjennom dem i egen artikkel om Frihetsgudinnen i Paris.

Bartholdis hjemby Colmar i Alsace har også sin kopi, reist ved hundreårsdagen for billedhuggerens død.

En detalj som ofte forsvinner: den bronseversjonen som lenge sto i Luxembourghagen, er ikke en etterligning laget av andre. Den er Bartholdis egen mindre utgave, kjøpt av den franske staten i 1900. Originalen står i dag innendørs i Musée d'Orsay for å skjermes mot vær og hærverk, mens en nystøpt kopi har overtatt plassen i parken. Skillet mellom «kopi» og «original» er altså mindre skarpt enn man skulle tro.

Kopien på Karmøy

Den norske kopien står på Visnes på Karmøy og ble reist på 1980-tallet, etter at analysen av statuens kobberhud pekte mot Vigsnes kobberverk. Den er ikke stor, og den er ikke turistmagnet — men den er den eneste Frihetsgudinnen i verden som står på det stedet råstoffet trolig kom fra.

Historien bak, med alle forbeholdene, står i artikkelen om Visnes-kobberet. Praktisk informasjon om besøk finner du i guiden til Visnes grubemuseum. Merk at koblingen til Visnes regnes som svært sannsynlig, men ikke endelig dokumentert — den nyansen står også i Ti myter om Frihetsgudinnen.

Kopiene i USA

I hjemlandet finnes det hundrevis. Den største gruppen har en felles opprinnelse: speiderorganisasjonen Boy Scouts of America satte i 1949–1952 opp rundt to hundre kobberkopier i om lag 2,5 meters høyde over hele landet, som del av en kampanje kalt «Strengthening the Arm of Liberty». Mange står fortsatt, ofte foran rådhus, biblioteker og skoler.

Kampanjen var knyttet til speiderbevegelsens 40-årsjubileum i 1950 og ble spredt til 39 delstater og territorier. Statuene ble solgt som byggesett til lokale speidergrupper og satt opp med lokal dugnad og lokal finansiering, noe som forklarer både antallet og den store variasjonen i sokler og skilting. Rundt halvparten er dokumentert bevart i dag; resten er flyttet, skadet eller forsvunnet. Etter 2001 fikk flere av dem fornyet oppmerksomhet som lokale minnesmerker.

Den mest iøynefallende amerikanske kopien er likevel den i Las Vegas, som står utenfor et hotell- og kasinokompleks på Strip. Den er omtrent halvparten så høy som originalen — og den havnet i en kuriøs opphavsrettssak da den ble avbildet på et amerikansk frimerke i 2011, fordi postvesenet hadde brukt bilde av kopien og trodde det var originalen.

Saken endte ikke med en unnskyldning, men med en dom. Kunstneren bak Las Vegas-versjonen gikk til sak fordi hans utgave av ansiktet var bevisst annerledes utformet enn originalens, og dermed et selvstendig verk. Da retten ga ham medhold i 2018, var frimerket allerede trykket i nesten tre milliarder eksemplarer, og erstatningen ble satt til 3,5 millioner dollar. Det er en påminnelse om at en kopi kan ha eget opphavsrettslig vern, selv når forelegget er 130 år gammelt og fritt.

Kopier med politisk sprengkraft

Ikke alle kopier er turistattraksjoner. Noen har vært brukt som politiske utsagn — og noen er blitt fjernet nettopp derfor.

Beijing 1989. Under demonstrasjonene på Den himmelske freds plass reiste kunststudenter en ti meter høy figur i skum og papirmasjé, kalt «Frihetens gudinne». Den var bevisst utformet slik at den ikke skulle være en direkte kopi — begge hender holder fakkelen — for å unngå at protesten ble lest som proamerikansk. Figuren sto i noen få dager før den ble knust.

Hanoi 1887–1945. Franske kolonimyndigheter tok med seg en 2,85 meter høy utgave til en utstilling i Hanoi og lot den bli stående i byen, der den fikk kallenavnet «Bà Đầm Xòe». Den ble flyttet flere ganger, og 1. august 1945 ble den revet og smeltet om sammen med andre franske monumenter, fordi den ble regnet som et kolonialt levn.

Guangzhou. På minnesmerket over de 72 martyrene fra opprøret i 1911 står en frihetsfigur som ble ødelagt og gjenreist — sist på begynnelsen av 1980-tallet. Symbolet har altså skiftet politisk side flere ganger i samme land.

Poenget er ikke at kopiene er like. Det er at figuren er blitt et språk: reiser du henne, sier du noe, og river noen henne ned, sier de noe annet.

Kopier ellers i verden

Listen kunne vært mye lengre. Poenget er ikke antallet, men hva det forteller: statuen sluttet tidlig å være et amerikansk monument og ble et allment symbol som lokalsamfunn kunne låne.

Noen samlere fører register over kopier verden over, og tallene lander gjerne på flere hundre. Et eksakt antall finnes ikke, rett og slett fordi det ikke er noen felles definisjon av hva som er en kopi: teller en to meter høy plastfigur utenfor en burgerkjede? Teller Bartholdis egne arbeidsmodeller? Vi holder oss derfor til «flere hundre» og lar det stå der.

Hvorfor kopieres akkurat denne statuen?

Tre forklaringer går igjen:

Den er lett å gjenkjenne. Krone, fakkel, tavle, drapert kappe. Symbolspråket er enkelt og entydig, og fungerer selv i liten skala og dårlig utførelse.

Den var kopiert fra dag én. Bartholdi laget flere arbeidsmodeller underveis, og bronsekopier ble solgt for å finansiere prosjektet. Kopiering var altså en del av finansieringsmodellen, ikke et etterspill.

Symbolet er ikke eid av noen. Statuen står på amerikansk føderal grunn, men ideen om frihet lar seg ikke opphavsrettsbeskytte. Enhver som vil markere frihet, demokrati eller innvandring, har et ferdig ikon å låne.

Det samme gjelder ikke omvendt: originalen er oppført på UNESCOs verdensarvliste og strengt vernet, mens kopiene kan males, flyttes og rives fritt. Mønsteret kjenner du igjen fra andre nasjonalsymboler — Triumfbuen i Paris har hatt nøyaktig samme skjebne.

Tre andre kjennetegn hjelper deg videre: originalen har grønn patina uten blanke partier, sju stråler i kronen med 25 vinduer, og en fakkel med bladgull som gjenspeiler sollys skarpt — dagens fakkel er fra 1986, mens originalfakkelen står inne i museet. Målene du kan sjekke mot, står i faktaartikkelen og i Hvor høy er Frihetsgudinnen?.

En parallell verdt å merke seg

Det samme mønsteret finnes for Eiffeltårnet, som også er kopiert verden over — og som ble konstruert av den samme ingeniøren som laget skjelettet inne i Frihetsgudinnen. Vi ser nærmere på slektskapet mellom de to byggverkene i egen artikkel.

At kopiene er så mange, er også grunnen til at statuen dukker opp overalt i film, spill og reklame — det temaet tar vi i Frihetsgudinnen i film og populærkultur.

Skal du oppleve begge originalene, finner du praktisk stoff om Paris hos Parisguiden og om New York i vår New York-guide.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.