Legesjekken — myten om de avviste

Om lag 2 prosent ble avvist. Slik foregikk «seks sekunders legesjekk» og krittmerkene på jakken.

Forestillingen sitter dypt: Ellis Island som en sil der leger med kritt i hånda sendte store mengder mennesker rett tilbake til Europa. Familier splittet på kaia, barn som fikk merke på jakka og forsvant. Bildet er blitt forsterket av film, romaner og ikke minst av kallenavnet «Island of Tears».

Tallene forteller noe annet. Om lag 2 prosent av dem som kom til Ellis Island, ble nektet innreise. Det betyr at rundt 98 av 100 kom seg videre. Denne artikkelen forklarer hva som faktisk skjedde i kontrollen, hvorfor bildet er blitt så skjevt, og hva som skulle til for å bli avvist.

Hva kontrollen besto av

Nyankomne ble ikke undersøkt én og én i et rom. De ble undersøkt mens de gikk.

Prosedyren kaltes linjeinspeksjon. Etter at bagasjen var satt fra seg i første etasje, gikk folk opp trappa til Registry Room i lange rekker. Legene fra U.S. Public Health Service sto langs løypa og så på hver enkelt som passerte — hvordan de gikk, om de pustet tungt, om de bar barnet på en måte som skjulte noe, om huden eller øynene så unormale ut.

National Park Service beskriver at legene i perioder hadde så lite som seks sekunder på hver person i denne fasen. I 1917 trykte U.S. Public Health Service en liste med over 60 tilstander legene skulle kunne fange opp i løpet av den korte passeringen — fra blodmangel til åreknuter.

Etter legekontrollen fulgte det juridiske forhøret hos en immigrasjonsinspektør, der opplysningene i skipets passasjerliste ble gjennomgått. Samlet tok prosessen typisk tre til sju timer for den enkelte.

Kritt-merkene — hva de betydde og hva de ikke betydde

Fant legen noe å reagere på, ble personen merket med kritt på ytterklærne, og tatt ut av køen for nærmere undersøkelse i et eget rom.

National Park Service oppgir blant annet disse bokstavene:

Det viktigste å forstå: et kritt-merke var ikke en avvisning. Det var en henvisning til nærmere undersøkelse. De fleste som ble merket, ble undersøkt, funnet friske nok eller behandlet, og sluppet inn.

Øyeundersøkelsen

Den delen av kontrollen folk husket best, var øyeundersøkelsen. Legene lette etter trakom, en smittsom øyeinfeksjon som den gang var utbredt og kunne gi blindhet, og som sto på lista over tilstander som ga grunnlag for utestengelse.

Undersøkelsen krevde at øyelokket ble vrengt. Den var ubehagelig, den gikk fort, og den ble gjort på tusenvis av mennesker etter hverandre. Detaljen mange gjengir — at legene brukte en knappehekte til dette — er en seiglivet del av fortellingen, men vi har ikke funnet den bekreftet i National Park Service' egen framstilling, og gjengir den derfor som omtalt, ikke som fastslått.

Legene bestemte ikke hvem som fikk komme inn

Dette punktet velter store deler av myten. National Park Service er tydelig: legene avgjorde ikke om en person var skikket til å komme inn i landet. Det var immigrasjonsinspektørenes ansvar alene. Legens jobb var å finne og beskrive helsetilstander; beslutningen lå et annet sted.

Var det tvil, gikk saken videre til Board of Special Inquiry, en nemnd på øya. Om lag ti prosent av de ankomne fikk saken sin opp for en slik nemnd. Hver nemnd kunne behandle mellom 50 og 100 saker på en dag. Høringsrommet er restaurert til slik det så ut rundt 1911 og kan ses i dag — se museumsartikkelen.

Regnestykket er verdt å merke seg: ti prosent fikk en høring, men bare rundt to prosent ble avvist til slutt. Et forhør var altså langt fra ensbetydende med å bli sendt hjem.

Hva som faktisk førte til avvisning

To grunner dominerte:

Smittsom eller alvorlig sykdom. Trakom, tuberkulose og andre tilstander som ble regnet som farlige for allmennheten eller som ville hindre personen i å arbeide.

Fare for å bli en byrde for det offentlige. Kom du uten penger, uten arbeid i sikte, uten slektninger som kunne ta imot deg, og uten evne til å forsørge deg selv, kunne du bli nektet innreise på det grunnlaget alene. Dette rammet i praksis eldre, syke og enslige kvinner med barn hardest.

Kom noen inn på en tilstand som lot seg behandle, ble vedkommende ofte lagt inn på sykehuset på øya — et stort anlegg på sørsiden — og sluppet inn etterpå. Sykehuskomplekset står fortsatt urestaurert og kan besøkes på Hard Hat Tour.

Hvorfor «Island of Tears» likevel er dekkende

Selv om andelen var lav, var antallet stort. To prosent av 12 millioner er et betydelig antall mennesker. Og for dem det gjaldt, var følgene alvorlige: reisen tilbake over Atlanteren, ofte betalt av rederiet, og et brutt familieprosjekt.

Det som gjorde det verst, var tilfellene der én i familien ble avvist og resten sluppet inn. Da måtte familien velge. Det er disse historiene som er blitt husket og fortalt videre — og det er derfor inntrykket av at «mange ble sendt tilbake» har festet seg, selv om det statistisk sett var unntaket.

Dessuten gjaldt kontrollen først og fremst tredjeklassepassasjerene. Reisende på første og andre klasse ble som hovedregel undersøkt om bord på skipet og sluppet i land direkte i Manhattan. Ellis Island var i praksis en institusjon for dem som hadde reist billigst.

Hva dette betyr for norske slektsforskere

Fant du en forfar i passasjerlistene, er sannsynligheten svært høy for at vedkommende ble sluppet inn samme dag. Er du usikker, er det verdt å lete etter merknader i selve listen — inspektørene skrev ofte inn kommentarer, henvisninger til nemnd eller sykehusopphold i margen. Hvordan du leser disse dokumentene, går vi gjennom i finn slektningene dine i passasjerlistene.

Og husk forbeholdet som gjelder alle norske søk: kom slekta di før 1892, gikk de ikke gjennom Ellis Island i det hele tatt, men gjennom Castle Garden. Da fantes ingen linjeinspeksjon av denne typen, og kontrollen var organisert helt annerledes. Bakgrunnen for hele den norske utvandringen står i norske utvandrere til Amerika.

Vil du se stedet der dette foregikk, er Registry Room og høringsrommet begge tilgjengelige i dag. Besøksguiden til Ellis Island forklarer hvordan du kommer dit, og historien om Ellis Island 1892–1954 setter kontrollen inn i sin tid. Skal du rekke både museet og Frihetsgudinnen samme dag, bør du legge en plan på forhånd — besøksplanleggeren gjør regnestykket for deg.

Sist oppdatert 26. juli 2026. Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.